English

Repetisjon. Rytme. Syklus.


Disse tre ordene blir stående igjen i min bevissthet etter møte med Kezia Pritchards arbeider, og samtale med kunstneren selv. Som kunstner tar Pritcards er skritt til siden og blir en observatør til verden rundt seg. Gjennom arbeidene hennes beveger vi oss som betraktere sakte, glidende og kontrollert i en verden som har skrudd tempoet ned. Vi observerer verden gjennom kunstnerens personlige blikk og ser sammenhenger, prosesser, bevegelser og fragmenter av personlige minner. Selv om blikket er personlig er det universelle tema som tas opp og preger arbeidene hennes; kommunikasjon, forhold til fysiske rom, tid og hastighet, visuell kunnskap og erindring, det å betrakte og å bli betraktet.

Som den gang hun som gjestekunstner ved Lademoen Kunstnerverksted i Trondheim brukte 45 hele arbeidsdager på å male opp 326 skolekritt til støv, som hun så spredte utover gulvet i atelieret som er et tidligere klasserom. En sakte og tidkrevende prosess som kommenterer tilegnelse og nedbryting av kunnskap (326 Pieces of Chalk, (45 Days), Trondheim 2006). Eller da hun i Stable Gallery i London lot publikum gjennom reverserte kikkehull i utgangsdører betrakte fotografier av kunstneren selv i forskjellige entreer idet hun gjorde seg klar til å forlate den private sfære og tre ut i virkeligheten. Et øyeblikk av sannhet og ærlighet før image og maskespill tar over (Insider, London 2006.)

Kezia Pritchards arbeider tar gjerne form av installasjoner, ofte med utgangspunkt i konkrete fysiske rom. Uttrykket er lavmælt, upolert og bærer preg av et vart nærvær av kunstneren. Samtidig er arbeidene avhengige av betrakteren for å fullbyrdes. Uten at betrakteren engasjerer seg og tar imot invitasjonen til å delta, til fysisk å tre inn i installasjonen, blir verket bare halvt, som ying uten yang, eller te uten melk. Hans-Georg Gadamer sammenlikner kunst med lek. Reglene for leken, og fullbyrdelsen av disse gjennom lekens deltakere, er selve grunnlaget for dens eksistens. Betrakteren bidrar med sine tanker, erfaringer og fysiske handlinger til å fullbyrde de regler som kunstneren har satt for verket. Til gjengjeld forandrer verket seg fra betrakter til betrakter. Dette er en modig prosess hvor kunstneren gir fra seg kontrollen og lar det uforutsigbare styre verket.

Pritchards arbeider er i kontinuerlig utvikling, som en sammenhengende syklus, hvor hvert skritt på veien, enten det går frem, tilbake eller sidelengs, henger sammen med det forrige. Som en dans, en rytme og en bevegelse. "Life consists of fragments and how you link them together" sier Kezi Pritchards. For tiden arbeider hun med mentale rom, i motsetning til fysiske, hvor hun utforsker minner, flash-backs, tid og rom, og eksperimenterer med forskjellige uttrykk, fra film og flip-books, til dyrking av planter fra frø.



Siri Reinsberg Mørch
2009


Return